Beretningen er skrevet av Olav Paulsen
til 100 årsjubileet i 1998


Forord

 

Da undertegnede våren 1998 fikk forespørsel om å skrive denne jubileumsberetningen, var det veldig lett å svare ja. Interessen for lokalhistorie gjorde valget enkelt. Det er vel ingen institusjon eller organisasjon som gjenspeiler samfunnet Ranheim i de siste hundre år bedre enn Folkets Hus.

 

Den første del av arbeidet besto i å fremskaffe det som fantes av arkivmateriale, som møte- og utleieprotokoller, regnskapsbøker etc. For perioden 1898 - 1916 var det ikke mulig å finne noe materiale. For den perioden Ranheim Arbeidsmannsforening eide huset, 1916 - 1976, er møteprotokoller bevart for de fleste årene og regnskapsbøker foreligger komplett. Dette materialet er lånt delvis fra Arbeidsmannsforeningens eget arkiv, mens det meste var å finne i Arbeiderbevegelsens arkiv hos AOF i Trondheim. Dessuten ble det for en tid tilbake funnet en pappeske med regnskapsbilag og avtaler for perioden 1932 - 1947 etter en tidligere kasserer.

En del av stoffet er hentet fra andre kilder : Bokverket Arbeiderbevegelsens Historie i Norge, Strinda Bygdebok, Ranheims-nytt, forskjellige lokale organisasjoners jubileumsberetninger, gamle utgaver av Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Ny Tid m.m.

I tillegg til det skriftlige materialet er noe også fremskaffet muntlig, idet jeg er så heldig å ha en far som har levd og virket i Ranheimssamfunnet i snart 80 år, og som dessuten har en god hukommelse.

 

Jeg har forsøkt å konsentrere beretningen omkring de tre store utbyggingene, leieforhold og litt om de øvrige forhold som husets eiere til enhver tid ble stilt overfor. Jeg håper beretningen vil gi et bilde av utviklingen i de hundre år huset har eksistert, og at den kan være en spore for oss alle til å bidra til at Folkets Hus Ranheim har sin naturlige plass i lokalmiljøet også i årene som kommer.

 

For å sette dette hundreårsjubiléet inn i et litt større perspektiv må jeg nevne at selve Folkets Hus-bevegelsen i Norge også feirer hundreårsjubileum i år. Fagforeningen til steinhoggerne på Spjerøy i Hvaler bygde sitt Folkets Hus sommeren 1898, og dette huset ble derfor feiret som landets eldste Folkets Hus for noen måneder siden.

Den eksakte datoen for innvielsen av Folkets Hus Ranheim er det ingen som kjenner, og det er bare av rent praktiske årsaker at jubileumsfeiringen er blitt lagt til oktober.

Det er derfor et av landets eldste Folkets Hus vi feirer i disse dager, og for alt hva vi vet; kanskje det eldste ?

 

 

 

Ranheim, oktober 1998

 

Olav Paulsen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Forhistorien

 

 

Ranheim var opprinnelig et bondesamfunn bestående av flere store gårdsbruk, samt et større antall husmannsplasser som grodde frem som underbruk under de større eiendommene. Befolkningen besto i flere århundrere av bønder, gårdsarbeidere og husmenn med familier.

 

Opp gjennom 1600- og 1700-tallet begynte den første industrien å gjøre sitt inntog på stedet. Med vannkraften i Vikelva som energikilde ble det etterhvert bygget både sagbruk, møller, kobberplateverk, stampeverk for vadmel m.m. Dette førte til behov for både håndverkere og andre spesialarbeidere på stedet. Noen av dem ble nok rekruttert fra bygdas egen befolkning, men en stor del av dem kom også fra andre steder i både inn- og utland.

 

Ranheim var imidlertid fortsatt et utpreget bondesamfunn. Overgangen til industrisamfunn skjøt fart først etter et Ranheim Cellulosefabrikk ble grunnlagt i 1884. I 1891 kom også papirproduksjonen i gang, og arbeidsstokken ble etterhvert betydelig utvidet. Det ble bygget arbeiderboliger, og etter hvert kunne også arbeiderne bygge egne boliger. Ranheim var ved århundreskiftet blitt en bygd med mer og mer preg av et industrisamfunn.

 

I kjølvannet av en slik bedriftsetablering var det naturlig at et allsidig foreningsliv skulle blomstre opp, og med foreningslivet kom også behovet for møtelokaler.

 

Den eldste foreningen på Ranheim var avholdslaget Losje Ranheim, som ble stiftet av møllemester Mikal Wennberg på Lykkens Mølle i 1886. De første møtene ble holdt i møllemesterboligen på Løkka.

I 1895 endret foreningen navn til Losje Sagatun, og man fikk egne møtelokaler i et hus som lå rett over for Ranheim Skole, på Galgenhaug. I 1912 bygde losjen sitt eget forsamlingshus, Sagatun, på Hansbakken.

 

Den nest eldste foreningen på stedet er Ranheim Arbeidersamfunn. Eksakt stiftelsesår er ikke kjent, men foreningen valgte å feire 100-årsjubileum i 1995. Det er mye som tyder på at jubileet kunne vært feiret noen år tidligere. Avisen Ny Tid har den 26. Juli 1924 en artikkel om livet på Ranheim, og her står det bl.a. :

 

«Det gik hen ca. 4 a 5 år efter at fabrikken begyndte bedriften, da arbeiderne herinde indså fordelene av at ha sin egen organisation. I 1888 samledes således en liten gruppe arbeidere på «Ner-Ranheimen» med en hvis Hagerup fra Trondhjem i spidsen for at stifte den første arbeiderforening herinde.»

 

Med Ner-Ranheimen må vi anta at det menes at man leide et rom på gården Ranheim Nedre.                                 I artikkelen står det videre at foreningen økte raskt i antall medlemmer, og at spørsmålet om eget hus meldte seg da lokalet på Ner-Ranheimen ikke strakk til.

 

 

1898 - 1916

 

I 1898 var Ranheim Arbeidersamfund vel etablert, men manglet altså hus for å avholde sine møter og andre tilstelninger. Man henvendte seg da til eieren av fabrikken , generalkonsul Christian Eilert Rasch Cristophersen, som hadde overtatt bedriften etter at grunnleggeren, Lauritz Jenssen d.y., måtte gi seg i 1892.

Henvendelsen gikk ut på å leie tomt, samt få et lån til oppførelse av et hus.

Christophersen svarte positivt på henvendelsen, men stilte som betingelse i leiekontrakten at forsamlingshuset ikke måtte benyttes til politiske møter. Dette var en strek i regningen for arbeiderne, men man så ingen annen utvei til å skaffe seg forsamlingshus og måtte derfor godta betingelsene.

Det ble bestemt at huset skulle settes opp av tømmer, slik at det kunne flyttes hvis man senere fikk en annen tomt uten den foran nevnte betingelsen knyttet til seg.

Tømmeret ble kjøpt fra Verran. Reinald Eidem, som da var Arbeidersamfundets formann, var selv med og fraktet tømmeret med jekt fra Verran til Ranheim. Huset ble satt opp som en enkel tømmerkasse, og på grunn av manglende midler var det dårlig utstyrt i de første årene.

 

 

 

Fra årene 1898 - 1916 finnes det ingen skriftlige kilder om hva huset ble brukt til. Vi må imidlertid anta at stedets forskjellige organisasjoner som ble stiftet rundt århundreskiftet benyttet huset i sin virksomhet.

Ranheim Idrettslag ( stiftet i 1901 ) benyttet huset til gymnastikk og turn, og senere også som garderobe i forbindelse med fotballkamper. RIL fikk eget klubbhus først i 1927.

Ranheim Musikkforening ble stiftet i 1906, men eksisterte i noen år før det som underavdeling av Ranheim Arbeidersamfund. Det er derfor nærliggende å anta at huset ble benyttet til øvelser og underholdning både før og etter 1906.

I april 1907 var huset åsted for konstituerende generalforsamling i Aktieselskabet Leksdalen Svovel- & kobberkisfelter. Bakgrunnen for denne tildragelsen var en eventyrer ved navn Henry Bang som mente han hadde funnet et drivverdig kobberfelt i Leksdalen i Lånke. Av en eller annen grunn kom han til Ranheim, og skapte her en skjerpe-feber av dimensjoner blant Arbeidersamfundets medlemmer. Den før nevnte Reinald Eidem ble utnevnt til direktør i selskapet, og de fleste av Arbeidersamfundets medlemmer tegnet seg for en eller flere aksjer á kr. 10,-.Aksjonærene håpet å gjøre store penger på foretagendet, til nytte både for seg selv og huset, men slik gikk det ikke. Feltet var ikke økonomisk drivverdig, og etter noen år var alle pengene tapt.

 

Så lenge huset ble brukt etter forutsetningene var forholdet til bedriften godt. Brukseier Gustav O. Ørn var disponent i perioden 1903 - 1906, og da han forlot Ranheim ga han arbeiderne en gave på kr. 500,- som var øremerket for Folkets Hus. Inntil huset hadde bruk for disse 500 kronene, ble de lånt ut til den nystiftede Ranheim Forbrugsforening, som et bidrag til driftskapital i oppstartsfasen.

Det er forøvrig interessant å merke seg at det var de samme personene som sto i spissen for både Ranheim Arbeidersamfund, Ranheim Forbrugsforening, Ranheim Idretslag og Ranheim Musikforening i mange år etter århundreskiftet. Det oppblomstrende foreningslivet hadde ikke vært mulig uten denne hær av Tordenskjolds Soldater.

 

Det var altså en mangfoldig bruk av huset i de første årene, men på grunn av leie-betingelsene for tomten var det ingen møter eller sammenkomster av politisk karakter. Disse ble avholdt i Losje Sagatuns lokaler. Her ble for eksempel fagforeningen, Ranheim Arbeidsmannsforening, stiftet den 23. mars 1901.

 

 

Eierskifte i 1916

 

I perioden 1915 - 1920 fikk det blomstrende foreningslivet på Ranheim en knekk. Flere av organisasjonene ble oppløst, og kom ikke igang igjen før rundt 1920. Dette gjelder f. eks. Ranheim Idrettslag, som lå nede i årene 1915 - 1919, og Ranheim Musikkforening som ikke kom skikkelig igang igjen før i 1922.

Årsaken til dette må være de dårlige tider, med stor arbeidsledighet og mangel på både penger og varer som følge av den 1. Verdenskrig.

Ranheim Arbeidersamfund ble også midlertidig oppløst i 1916, og dette medførte at Folkets Hus ble Ranheim Arbeidsmannsforenings eiendom. Fagforeningen fikk overta huset helt gratis, og uten påheftet gjeld. Dette skjedde formelt ved utstedelse av et gavebrev datert 10. februar 1917. Gavebrevet ble tinglyst først den 21 juni 1921, og da ble verdien av huset satt til kr. 5.000,-. I anledning overdragelsen ble det skrevet ny leiekontrakt med fabrikken, og denne gang uten klausul om forbud mot politiske møter i lokalet. Fabrikkens disponent, konsul Axel H. Lundberg, var forøvrig veldig imøtekommende i forbindelse med overtakelsen, og i anledning sin 50-årsdag i 1917 donerte også han kr. 500,- til arbeiderne. Disse pengene gikk inn i et byggefond for forbedring og utvidelse av Folkets Hus.

 

Den nyvalgte Folkets Hus-komitéen innen Ranheim Arbeidsmannsforening holdt sitt første møte den 14. oktober 1916. Den besto av formann Ole Stav, kasserer Martin Fossen og styremedlem Bernhard Rødde.

Som første vaktmester ble Ole Børseth ansatt. Han hadde kr. 12,50 pr. måned i lønn i tillegg til fritt hus og brensel.

Et nytt bevis på at det var dårlige tider får vi ved å lese i protokollen for 1916 at komitéen vedtar å yte et lån til et medlem til 5 % rente og mot sikkerhet. Dessuten : Provianterings- og rasjoneringsmyndighetene innvilger ikke olje til belysning. Vaktmesteren slutter i 1917, og ingen ny blir ansatt foreløpig. I løpet av året 1918 blir ikke et eneste møte holdt i komitéen.

 

Huset består nå av sal med scene, kjøkken og garderobe i 1. etasje. I 2. etasje er det en mindre sal samt hybel for vaktmesteren.

 

I 1919 begynner aktiviteten å ta seg opp igjen, og man planlegger å bygge ut huset. De første planene gikk ut på å bygge en ny stor-sal på vestenden i vinkel med det gamle huset, men denne planen ble ikke realisert før 20 år senere, ved den store utbyggingen i 1939.

Det er fortsatt umulig å få lampeolje i 1919, og man anskaffer karbidlamper. Disse ga imidlertid ikke godt nok lys. Dette året ble bekken som går over tomta, Sjøskogbekken, lagt om, og arbeidet ble gjort på dugnad.

 

I 1921 økte aktiviteten ytterligere, og man vedtar en ny utbyggingsplan som er mindre omfattende enn planen fra 1919.Huset bygges ut vestover, og nybygget skal inneholde ny scene. Denne scenen var plassert der dagens kjøkken er , og ingen ting ble overlatt til tilfeldighetene når det gjaldt å få en tidsmessig og moderne scene : To av medlemmene ( Ole Stav og Martin Fossen ) blir sendt på befaring til Verdal for å studere scenen i Folkets Hus der.

Som en kuriositet kan det nevnes at etter at Ranheim Arbeiderungdomslag ble stiftet i 1932, ble det på grunn av omfattende revyvirksomhet behov for en orkestergrav i forbindelse med denne scenen. Orkestergraven ble bygget, men når pianoet var plassert viste det seg at det ikke var plass til pianisten. Da var det bare å snekre igjen graven, og både pianister og andre musikere måtte som før finne seg i å opptre på gulvnivå.

 

Det blir gravd ut full kjeller under tilbygget. For å få nok takhøyde for scenen blir lillesalen i 2. etasje tatt bort og innlemmet i 1. etasje. Hybelen blir utvidet og omgjort til leilighet, fordi man fant det mest praktisk å familiesere vaktmesteren, som det står i protokollen.

Det ble vedtatt å sette bort arbeidet blant medlemmene for å avhjelpe arbeidsløsheten. Lønnen ble fastsatt til 75 øre pr. time. 22 medlemmer meldte seg, og arbeidet startet opp den 13. april 1921.

Arbeidet ble fagmessig ledet av byggmester Knutsen, som også hadde besørget tegninger og kostandsoverslag.

Den 21. mai samme år brøt den landsomfattende Storstreiken ut. Den omfattet over 120.000 fagorganiserte, og alle arbeiderne ved fabrikken var da i streik. Huskomitéen fikk et stort arbeid med å vurdere hvem som først og fremst skulle hjelpes ved å få lønnet arbeid på huset. Den 18. juli startet fabrikken opp igjen, og arbeidet med huset kunne fortsette med den opprinnelige styrken.

Inngangen på huset var plassert på sydveggen, og kjøkkenet var der frisørsalongen er i dag. Under ombyggingen ble det gravd ut kjeller med to meters høyde under dette kjøkkenet. Ytterveggene ble panelt, og syd- og vestveggen ble malt okergul. (Maling av de øvrige veggene skjedde først til 1. mai 1925 ). Til finansiering av ombyggingen ble det tatt opp et lån på kr. 4.000,- i Strindens Sparebank. Senere på året ble dette lånet utvidet med kr. 3.000,- for å finansiere innlegging av vann og elektrisitet.

Den første strømregningen fra Fjæremsfossens Kommunale Kraftselskap var datert 30.11.1921, og lød på kr. 33,75. Fast akontobeløp var den første tiden kr. 90,- pr. kvartal.

Kapasiteten på det elektriske anlegget var tydeligvis i minste laget, og det ble innkjøpt en magasinovn til vaktmesterens soveværelse. Når alt lyset i huset var slått på var det nemlig ikke mulig å bruke strøm i dette rommet.

Ombyggingen medførte en hektisk møteaktivitet for styret. I perioden april - juli var det styremøte minst en gang pr. uke. Det var ukas eneste fridag, søndagen, som var mest benyttet som møtedag.                                   Åpningsfesten etter ombyggingen ble avholdt 10. desember 1921.

I 1922 ble det bestemt at vaktmesteren skulle få 10 % av leieinntektene i tillegg til lønnen.

Nye ordensregler blir vedtatt, hvor det bl. a. fremgikk at kortspill om penger ikke var tillatt i huset.

 

Husstyret sendte den første henvendelsen om å få overta tomta fra fabrikken i 1920. Det ble sendt en ny søknad i 1925, men overdragelsen skjedde ikke før i 1929. Den 13. september 1929 er det tinglyst at gnr. 23, bnr.28, Folkets Hus, av skyldmark 0,15, er avhendet den 17. juli samme år. Det står ikke nevnt noe overdragelsesbeløp.

For perioden 1926 - 1932 eksisterer ikke lenger styrets protokoller, men i kasseboken står følgende post oppført : 11. september 1929 : Stempling og finlæsing av skjøte:     kr. 38,60.

Noen kjøpesum står ikke oppført i kasseboken heller, og overdragelsen må derfor antas å ha skjedd vederlagsfritt.

 

Årene etter utbyggingen i 1921 bærer preg av høy aktivitet på utleiefronten, med mange faste leietakere. Som før nevnt var Ranheim Idretslag og Ranheim Musikforening faste leietakere fra tidlig på århundret. Etterhvert kom også andre organisasjoner til, mange av dem eksisterte bare i kort tid og er forlengst glemt av de fleste. Her er noen eksempler på leietakere i perioden 1916 - 1930 :

Loge Marcus Thrane, Ranheim Mandssangforening (i 1916), Strindens Arbeiderparti, Trondjemske Kvindeforening, Trondhjems Korrespondanseklub, Kaiarbeidernes Sangkor, Musikforeningen Luren, Frelsesarméen, Vestbyens Kvindeforening, Foreningen Gaa Paa, Klubben Fuskeren, Sosialistlaget Ranheim, Klubben Liv, Søndagsskolen v/M. Henriksen, Ranheim Dramatiske Klub, Ranheim Forbruksforening, Barneforeningen Godt Haab, Sosialdemokratisk Kvindeforening, Indremisjonen, Ranheim Byggelag,

Spareklubben Fremad, Ranheim Kommunistlag, Gårdsarbeiderne, Ranheims Strykekvartet,

Sportsklubben Brand, Sportsklubben Skjold, Sportsklubben Golf, Ranheims Jazzband.

 

I tillegg til leieinntektene var det kontingenten fra fagforeningens medlemmer som var den største inntektskilden.

Denne ble innført allerede ved overtakelsen i 1916, og ble opprettholdt så lenge Arbeidsmannsforeningen var eiere av huset. Kontingenten ble bestemt av fagforeningen, og er ikke nevnt i husstyrets protokoller annet enn ved en stor inntektspost i regnskapet hvert halvår, og ut fra dette ser det ut som kontingenten kunne være 10 - 15 øre pr. uke pr. medlem fra starten av. Ellers fremgår det at kontingenten ble justert både opp og ned etter som det var gode eller dårlige tider, og at arbeidsløshet, streiker og lock-outer medførte fritak for kontingent.

Husstyret arrangerte ellers både basarer og fester til inntekt for huset, og disse ga bestandig større eller mindre overskudd. En basar avholdt den 16. april 1923 ga hele kr. 3.051,05 i overskudd.

På 1920-tallet og et stykke inn på 30-tallet gikk driften med overskudd hvert år, og økonomien var god. Dette førte til at enkelte organisasjoner begynte å søke om gratis eller redusert leie av huset, under henvisning til organisasjonenes egne dårlige økonomi. Dette ble ofte innvilget. Andre lag og foreninger søkte om utsettelse med husleien, og opparbeidet på den måten gjeld til huset. Dette gikk så langt at husstyret av hensyn til egen økonomi i 1932 vedtok at det var slutt med gratis leie f.o.m 1. mai 1932, og man gikk også hardt til verks for å kreve inn utestående leie.

I 1934 og 1935 dukker imidlertid problemet opp igjen. På grunn av de dårlige økonomiske tider hadde mange lag og foreninger rett og slett ikke råd til å leie huset. Problemet ble drøftet med fagforeningsstyret, og man fikk velsignelse til å redusere leien, eller helt avstå fra den, til faste leietakere i den grad det var økonomisk forsvarlig for huset.

Mye av møtevirksomheten for husstyret i disse årene gikk derfor med til å avgjøre hvem som skulle betale hva for å leie huset. De faste leieprisene måtte bare glemmes i denne perioden.

 

I 1935 skjer det en navneendring og formelt eierskifte. På et møte i Ranheim Arbeidsmannsforening den 16. juni dette år ble det vedtatt å overlate Folkets Hus til den landsomfattende Fellesorganisasjonen Folkets Hus.

Eierskiftet var en ren formalitet, idet det fortsatt var de fagorganiserte på Ranheim som gjennom medlemsskap i Fellesorganisasjonen forble eiere av huset.

Hensikten med å være en del av et slikt forbund var å dra fordel av dette ved innkjøpsbetingelser, finansiering etc.

Dette skulle særlig vise seg å gjøre arbeidet med neste store utbygging samt krigsskadeerstatning og gjenoppbygging etter 2. verdenskrig lettere.

Paraplyorganisasjonen endret navn til Folkets Hus Landsforbund i 1947, mens navnet Fellesorganisasjonen Folkets Hus ble opprettholdt lokalt.

Eierskiftet nødvendiggjør en avtale om at Ranheim Arbeidsmannsforening får leie huset gratis ved behov, som gjenytelse for at fagforeningen står for innkreving av kontingenten til Fellesorganisasjonen. Denne avtalen blir inngått i 1936. Samme år kommer tanken om en ny omfattende utbygging frem, og det blir vedtatt å øke kontingenten fra 10 til 25 øre pr. uke pr. medlem for å styrke økonomien. Samtidig blir de første beløp avsatt til et nytt byggefond.

 

Etter utvidelsen i 1921 var det ikke gjort større forbedringer med huset, og nå tilfredsstilte det ikke lenger kravene til et moderne forsamlingshus. Foreningslivet blomstret som aldri før, og huset var for lite og hadde ikke det utstyr og de bekvemmeligheter som den nye tiden krevde.

Et eksempel er at man fortsatt hadde utedo, mens vannklosett var blitt mer og mer vanlig i tilsvarende hus. I regnskapsbøkene er det en utgiftspost som dukker opp med jevne mellomrom: tømming av utedo. Denne jobben ble utført av vognmann Johannes Darell til fast pris : kr. 3,- pr. bøtte.

 

 

 

Utbygging

 

I 1936 ble det tatt kontakt med arkitekt Jens Aasen om å få tegnet et forslag til utbygging, basert på den gamle plan fra 1919. Den gikk ut på bygging av en ny stor sal mot sør i vinkel med vestveggen på det gamle bygget, med full kjeller inneholdende bl.a. garderobe, sentralfyringsanlegg og WC. I storsalen skulle det bygges ny stor scene.

I løpet av 1937 og 1938 kommer arkitekten med flere forslag, men styret er ikke fornøyd med noen av dem. Styrets kasserer, Bror Johansson, tegnet da et forslag som styret gikk inn for. Etter vedtak på årsmøtet den 13. februar 1938 blir så dette forslaget overlevert arkitekten for utarbeidelse av tilfredsstillende tegninger.

På samme årsmøte blir det også vedtatt å nedbetale det som gjensto av lån med kr. 1.500,-, slik at huset skulle være gjeldfritt før utbyggingen startet.

 

For å realisere byggeplanene var det nødvendig å kjøpe til noen kvadratmeter av nabotomten mot sør-vest, og Sjøskogbekken måtte igjen omlegges.

Hovedentreprisen for nybygget ble gitt til byggmestrene Ludvig og Erland Isaksen. Parallelt med utbyggingen skulle også det gamle bygget restaureres. Dette arbeidet ble satt bort til byggmester Ludvik Haug fra Hommelvik.

Ellers ble det vedtatt å bruke stedets folk, fortrinnsvis organiserte arbeidsløse, i størst mulig grad til de forskjellige arbeidsoppgavene. Lønn for slikt arbeid skulle betales med det som var minstesatsen på fabrikken, kr. 1,14 pr. time.

Byggelån ble tatt opp i Strinda Sparebank, og til restaurering ev gammelbygget ble det tatt opp lån i Folkets Hus Fond. Det ble sendt søknad til Ranheim Papirfabrikk om økonomisk støtte, men den ble avslått. Forholdet til fabrikken ble heller ikke noe bedre av at bedriften sendte ut melding om ny forhøyet vannavgift før bygget var ferdig. Iflg. møteprotokollen syntes styret dette var smålig av bedriften.

Byggearbeidene gikk sin gang uten større problemer. Det oppsto imidlertid en tvist med byggmestrene Isaksen, og man besluttet å holde igjen deler av betalingen inntil de påpekte svakheter var utbedret. Denne tvisten førte til at begge parter måtte engasjere advokat, og den havnet til slutt i retten. Her tapte Folkets Hus på de fleste punkter, men det omstridte beløpet ble redusert fra kr. 6.871,95 til kr. 4.741,30. Styret vedtok å godkjenne dommen.

 

Det ble også nå lagt stor vekt på å bygge en moderne velutstyrt scene med teppeloft. På grunn av teppeloftet ble bygget over scenen så høyt at det måtte søkes dispensasjon fra myndighetene for å få bygge dette av treverk. Det ble for dyrt å bygge av betong, som forskriftene tilsa.

 

Den 7. oktober 1939 var alt klart til å avholde innvielsesfest. I tillegg til inviterte gjester var festen åpen for stedets befolkning. Entréen ble satt til 50 øre. I løpet av kvelden var 350 personer tilstede på festen.

Festen åpnet med at Ranheim Musikkforening spilte Internasjonalen, og deretter var det prolog ved Asbjørn Johansen som ble mottatt med stor applaus. Festtalen ble holdt av redaktør Øisang i Arbeider-Avisa, og det var en rekke hilsningstaler.

Underholdningen ble besørget av Henki Kolstad, som den gang var en ung og lovende skuespiller ved Trøndelag Teater. Ifølge referatet hadde han en meget god avdeling som høstet sterkt bifald.

Ellers var det et innslag av gamle Ole Hågensen, som fortalte litt fra tiden da Folkets Hus ble bygd i 1898.

Det var sang av Ranheim Mannskor, bevertning to ganger, og til slutt en svingom.

Festen gikk med underskudd, og dagen etter ble det arrangert dansefest for å rette opp noe av dette. Festen ble godt besøkt, og underskuddet ble redusert til kr. 70,-.

I tillegg arrangerte flere av stedets organisasjonene dansefester og basarer utover høsten til inntekt for huset. Dette ga overskudd på tilsammen 2 - 3.000 kr. som kom godt med til innkjøp av utstyr og utsmykking av nybygget.

 

Byggeregnskapet viser at utbyggingen og restaureringen tilsammen kom på kr. 69.938,37. Dette ble finansiert slik:

               

                Byggelån i Strinda Sparebank                         kr.           53.765,80                            

                Lån i Folkets Hus Fond                                    kr.           6.000,-

                Folkets Hus Byggefond                                    kr.           2.200,-

                Betalt fra kassen                                                 kr.           7.972,57

                Sum                                                                      kr.           69.938,37

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter utbyggingen ble de forskjellige salene gitt følgende betegnelser :

 

                Sal A:                   Storsalen                             

                Sal B:                   Restauranten

                Sal C:                   Rom i kjelleren under scenen

                Sal D:                   Gamle restauranten

                Sal E:                    Gamle kjøkkenet

                Sal F:                    Kjøkkenloftet

 

 

 

 

 

Okkupasjon

 

Nå hadde Ranheim fått et nytt, stort og tidsriktig forsamlingslokale, men gleden over dette skulle ikke bli langvarig.

Den 9 april 1940 ble Norge okkupert, og allerede i juni ble hele Folkets Hus med uteområder beslaglagt av tyskerne. Beslaget varte hele okkupasjonstiden.

Det var forskjellige tyske avdelinger og tropper som brukte huset i disse årene. De to første ukene var det Luftwaffe som holdt til her, deretter kom en avdeling bergjegere som ble til september 1940. Etter det ble huset brukt av forsynings- og reparasjonstropper frem til april 1941. Da ble huset tatt i bruk av en gruppe av Organisation Todt, som sto for tyskernes byggearbeider. Da disse forlot stedet i februar 1942 tok de med seg alt av inventar og utstyr. Sentralvarmeanlegget lot de speike i stykker.

Resten av krigsårene ble huset benyttet som forlegning for forsyningstropper. A-salen ble da inndelt i flere soverom med skillevegger. Til erstatning for det ødelagte fyringsanlegget ble det montert ovn og murt opp en skorstein midt i salen. B-salen ble brukt som kantine.

I kjelleren ble det etablert grisehus og slakteri. Grisehuset var plassert i rommet like innenfor garderoben, og gjennom en luke i golvet i A-salen kunne matavfall kastes ned til grisene i kjelleren. Slakteriet var plassert i et av de andre kjellerrommene, og her er det fortsatt kroker i taket som ble benyttet til oppheng av slakt.

På gårdsplassen ble det bygget verksted, garasjer og depot for drivstoff.

 

I de fem krigsårene var det lite husstyret kunne gjøre, og etter at vaktmesteren måtte flytte i april 1941 mistet man helt kontrollen med bruken av huset.

Tyskerne betalte husleie med rundt kr. 1.000,- pr. måned hele krigen, og til å begynne med ble også ødelagt inventar og utstyr erstattet. Fra 1942 opphørte imidlertid disse erstatningene.

 

Regnskapsbøkene gir et godt bilde av aktiviteten i disse årene. Inntektene består av husleie, og denne blir brukt til å betale renter og avdrag på lånene.

Fagforeningen forlanger at kontingenten til Folkets Hus opphører så lenge huset er okkupert.

På grunn av husmangel blir det lite møteaktivitet. Losje Sagatun blir brukt til styremøter til å begynne med, men sommeren 1941 blir også dette huset beslaglagt av tyskerne.

Deretter blir det holdt sporadiske møter i forskjellige spisebrakker på fabrikken. Årsmøtet den 14. mars 1943 blir avholdt i spisebrakken på huggeriet, og her blir hele styret gjenvalgt da det er vanskelig å velge nye folk under de rådende forhold. I 1944 blir det holdt ett styremøte, og deretter er det ingen møter før etter frigjøringen.

På styremøte den 8. juni 1945 blir man enig om å søke om frigivelse av Folkets Hus, og i juli kommer det svar fra lensmannen og Distriktskommandoen i Trondheim om at huset er frigitt.

Nå var det et voldsomt rengjørings- og oppussingsarbeid som sto for tur. I første omgang ble bare det nødvendigste gjort, slik at huset igjen kunne tas i bruk. Det ble sendt søknad om erstatning til Oppgjørskontoret for krigsskader, og man avventet svar på denne før man tok fatt på å sette huset i den stand det var før krigen.

 

 

 

 

Etterkrigstiden

 

Etter at huset var satt i brukbar stand, og inventar og utstyr komplettert etter 5 års okkupasjon, sto husstyret overfor en ny stor utfordring.

Helt siden fabrikken ble etablert hadde det på Ranheim vært flere såkalte spiseforretninger, hvor arbeiderne som ikke hadde familie på stedet, kunne få kjøpt mat for en rimelig penge. Før krigen var det minst tre slike steder i nærheten av fabrikken : Ingeborg Wennberg Stene ( Ingeborg Dalen ) hadde drevet spiseforretning på Dalen i mange år, fru Holt drev en spiseforretning på Løkka, og Ingeborg Flønes drev sin forretning i Bolig nr. 1. Hun drev denne helt til 1947, og da hun la ned driften var det ingen spiseforretninger igjen på stedet.

 

Dette ble et problem for bedriften, da den fortsatt var avhengig av arbeidskraft fra andre steder enn Ranheim med nærområde. Dette gjaldt både fast ansatte og tilreisende montører i forbindelse med utbygginger og nyinvesteringer.

Bedriften var ennå ikke moden for tanken om å etablere en egen kantine for de ansatte, og det ble rettet en forespørsel til Ranheim Arbeidsmannsforening om å bygge ut Folkets Hus med en toetasjers fløy mot vest.

Forespørselen kom fra Produksjonsutvalget ved bedriften, og det betyr nok at både bedriftsledelsen og de ansatte så dette som den beste løsningen.

Iflg. forslaget skulle 1. etg. inneholde spiseforretning for bedriftens folk, samt en kafé som skulle være åpen for øvrige gjester.

I etasjen over skulle det være leilighet for restauratøren samt tre hybler, hvorav bedriften skulle ha fortrinnsrett til den ene.

 

Saken ble behandlet på ekstraordinært årsmøte i Fellesorganisajonen Folkets Hus, Ranheim den 05.12.48. Enkelte mente at det var for lettvint for bedriften å skyve ansvaret for en spiseforretning over på arbeiderne på denne måten. Dette synspunktet kom imidlertid i skyggen av den betydelige økonomiske støtte bedriften ville gi. Det kom også innvendinger mot å ta imot så mye tomt som bedriften hadde tilbudt. Man trengte ikke mer enn det som var nødvendig for å få plass til bygget. Behov for parkeringsplasser var åpenbart ikke et aktuelt tema på den tiden.

Den eneste innvendingen mot selve utbyggingsplanen var et spørsmål om det var nødvendig med kjøkken i leiligheten i 2. etasje når det var restauratøren som skulle bo der. Innvendingen ble ikke tatt til følge, og man gikk over til å behandle forslaget til kontrakt som bedriften hadde utarbeidet.

Ved votering ble det med 12 mot 1 stemme vedtatt å sette i gang med utbyggingen. Det ble forutsatt noen små endringer i kontraktsteksten, og at saken måtte forelegges et medlemsmøte. Styret fikk fullmakt til å søke om lån til finansiering av nybygget på billigste måte.

Endelig godkjennelse av utbyggingsplan og kontrakt ble enstemmig vedtatt på medlemsmøte den 19.12.48.

 

 

 

 

 

 

 

Den endelige kontrakten fikk følgende ordlyd :

 

                                                               Overenskomst.

 

Mellom a/s Ranheim Papirfabrik, Ranheim, nedenfor kalt fabrikken, og Fellesorganisatioenen Folkets Hus, Ranheim, nedenfor kalt Folkets Hus, er dags dato inngått sådan overenskomst :

Da Ingeborg Flønes, som nu driver stedets eneste spiseforretning i arbeiderbolig 1 har ytret ønske om å slutte hermed, og lokalene dårlig egner seg til formålet, er fabrikken og Folkets Hus blitt enige om en ordning for å få igang en ny og mer tidsmessig spiseforretning i henhold til planer utarbeidet av arkitekt Ingvar Tagseth datert 6/9-48.

Folkets Hus påtar seg en utvidelse av sine eksisterende lokaler, og åpner her en spiseforretning hvor de i fabrikken enslige personer skal ha fortrinnsrett til å innta sine faste måltider.

Fabrikken deltar i bygge- og innredningsomkostningene med kr. 75.000,- femogsyttitusen-kroner- som utbetales Folkets Hus etter denne overenskomst underskrivelse. Fabrikken har utenom denne innbetaling ingensomhelst forpliktelse i forbindelse med planens gjennomføring eller med den fremtidige drift av spise- forretningen, dog er fabrikken villig til, uten godtgjørelse, å overdra til Folkets Hus et stykke jord mellom den gamle Innherredsveg og Folkets Hus bygning. Denne overdragelse skal skje i forståelse med herr Oscar Westberg, som ønsker sin bykslete eiendom Nervig arondert på rimelig vis. Det skal stå til fabrikken å fastsette grensene for jordstykket, som forutsettes parkmessig behandlet av den nye eier. Da jordstykket tidligere er tilbudt Ranheims Sanitetsforening, er det fabrikkens forutsetning for overdragelsen til Folkets Hus at Sanitetsforeningen frivillig istedet går med på å bebygge nabotomten mot øst. Samtlige utgifter ved overdragelsen, såsom skyldsetning, målebrev, stempelavgift etc. skal bæres av Folkets Hus.

Folkets Hus forplikter seg til å søke byggeplanene realisert snarest mulig og videre til - om driften av spiseforretningen overdras til andre - å sørge for at de faste spisegjester får tilfredsstillende mat til rimelige priser, idet man ikke kan legge samme forretningsmessige syn til grunn for driften av spiseforretningen som for den tilknyttede kafé, som holdes åpen for almenheten.

En av de i 2. Etasje påtenkte hybler har fabrikken fortrinnsrett til å leie til bruk for eventuelle montører eller andre besøkende, og betaler ordinær leie herfor.

Etterat spiseforretningen er kommet i drift, har fabrikken ingen rett til å kreve noen del av de foran nevnte kr. 75.000,- refundert, eller det overdratte jordstykke tilbake.

Viser det seg at driften av spiseforretningen og kaféen - sett under ett - går med underskudd 3 på hinannen følgende år, startåret eksklusive, skal Folkets Hus ha rett til å kreve seg fritatt for sine forpliktelser til fortsatt å drive virksomheten selv eller ved andre. Folkets Hus skal underrette fabrikken såsnart det er konstatert at driften har vært tapsbringende i 2 på hinannen følgende år

Hvis ingen sådan grunn til fritakelse foreligger, varer Folkets Hus’ forpliktelse i 15 - femten - år, fra spiseforretningen er åpnet.

Denne overenskomst er utstedt i 2 eksemplarer, hvorav partene beholder ett hver.

 

Ranheim 10-12-48.

 

.

For Fellesorganisasjonen Folkets Hus                                     pr.pr. a/s Ranheim Papirfabrik

 

Kåre Knutsen                                                                     Th. Overwien

                                                                                                                                                                          

                               

                                                                                             

Til vitterlighet

 

Einar Thingstad

Anton Larsen

 

 

 

I 1949 var det ikke bare å kjøpe materialer og sette i gang med bygging. I gjenoppbyggingsfasen etter krigen var det i flere år rasjonering av bl.a. bygningsmaterialer. Det ble sendt søknad om tildeling av materialer til Det Kongelige Forsynings- og Gjenreisningsdepartements Boligdirektorat. I januar 1949 kom det avslag på denne søknaden.

Styreformannen, Kåre Knutsen, diskuterte saken med disponent Overwien, og de ble enige om å reise til Oslo for å forhandle med departementet. Dette skjedde i februar 1949. Man klarte ikke å få tildelt ny materialkvote, men etter forslag fra Overwien gikk departementet med på å overføre 160 kvadratmeter av bedriftens del av industriens boligkvote til Folkets Hus. Dermed var problemet løst.

I juni 1949 var både materialtildeling og byggetillatelse i orden. Byggelån på kr. 80.000,- ble innvilget av Strindens Sparebank i september 1949, av dette ble det brukt kr. 66.500,-. I tillegg til byggelånet bidro som nevnt Ranheim Papirfabrikk med kr. 75.000,-. Total byggekostnad ble dermed i overkant av kr. 140.000,-.

I tillegg kom kostnaden med kjøp av alt inventar og utstyr både til kaféen, leiligheten og hyblene. Ranheim Papirfabrikk bevilget et ekstra tilskudd på kr. 25.000,- til innkjøp av kafémøbler, mens resten ble dekket av egne midler.

Etter anbudsrunde blir oppdraget med byggingen gitt til Byggmester Andresen i firmaet Andresen & Dalseth. Andresen fikk oppdraget bl.a. fordi han disponerte gravemaskin. Anbudssummen var på kr. 89.787,70.

Man innhentet etterhvert også anbud fra øvrige håndverkere, og byggearbeidet gikk sin planlagte gang.

Den 24. februar 1950 var det klart for mønsåsfest, og styret hadde på møte den 14.02.50 enstemmig vedtatt følgende meny :

                               Øl, pølser og dessert

                               Kaffe, brød og forfriskninger

 

På denne tiden gikk man også og ventet på svar på erstatningssøknaden som var sendt til Oppgjørskontoret for krigsskader etter at huset hadde vært beslaglagt under hele krigen. I juni 1949 ble denne erstatningen utbetalt med kr. 25.000,-, som ble innsatt på konto i Strindens Sparebank.

Denne erstatningen skulle brukes til å reparere de skader som huset hadde fått under krigen, og det var en lang liste over ting som måtte gjøres: Gulvet i A-salen var nedslitt, og ny parkett skulle legges. Sminkerom, ovner og piano måtte repareres, og nye møbler, vannslange, flaggstang og flagg måtte anskaffes. Det var ikke noe problem å bruke opp erstatningsbeløpet.

 

 

 

Kaféen

 

Arbeidet med innredning av nybygget gikk sin gang. Det ble benyttet interiørarkitekt for å bestemme utforming, møblering og farver i den nye kaféen. og det var mange diskusjoner om innkjøp av utstyr, monogram på servise og bestikk etc. Porselensservise til både kaféen og kjøkkenet ble anskaffet fra Porsgrunds Porselensfabrikk, som hadde et godt tilbud på ukurante varer.

Man planla åpning av kaféen sommeren 1950. Det ble avertert etter restauratør, og man fikk 15 søknader, hvorav flere hadde både hotellfagskole, gode attester og lang praksis i faget. På møte den 25.05.50 ble styret enige om å ansette kelner Ragnolf Rønning. Han var styremedlem i sin fagforening, og hadde gode attester fra sine tidligere arbeidsplasser.

Kaféen hadde fra starten to avdelinger. Det innerste rommet, Spiseforretningen, var opprinnelig beregnet på faste middagsgjester blant bedriftens ansatte som var aleneboende. Av disse var det på denne tiden en sterk overvekt av selbygger, og rommet ble derfor hetende «Selbu-rommet» på folkemunne.

Det andre rommet var beregnet på publikum forøvrig, og ble etterhvert en fast samlingsplass for stedets ungdommer på kveldstid.

Etterhvert utviklet det seg til at kaféen ble benyttet av middagsgjester på dagtid, og av ungdommer på kveldstid. Selbu-rommet mistet etterhvert sin betydning, og ble i mange år stående ubrukt, eller som lagerrom.

Kafé-driften skulle vise seg å bli et veldig tungrodd foretakende rent økonomisk. Ungdommer som kjøpte en flaske Coca Cola hver kveld var ikke den mest lukrative kundegruppen. Allerede etter vel ett års drift søker restauratøren om reduksjon av leien, da driften gir lite avkastning. Søknaden blir avslått.

Møteprotokollene forteller om vansker med å få inn husleien, og om høye strømregninger og store vedlikeholdskostnader både på bygningen og inventaret.

 

På slutten av 50-tallet får husstyret mange klager på at kaféen ikke har åpent på dagtid. Restauratøren blir innkalt, og meddeler at han p.g.a. dårlig økonomi hadde sett seg nødt til å ta seg annet arbeid på dagtid, og at han planlegger å si opp stillingen på Folkets Hus. Restauratøren blir oppsagt, og man tar hans private kassa-apparat som pant for manglende husleie og bortkommet kjøkkenutstyr.

 

Man søker etter ny restauratør, og får 20 søknader. Hilmar Solvoll blir ansatt med virkning fra 01.02.1960.

For å bedre det økonomiske grunnlaget for driften, foreslår Solvoll at man skal søke om bevilling for salg av øl til sluttede lag og faste spisegjester. Husstyret avviser dette forslaget, da det ikke er i tråd med forskrifter og lover for Fellesorganisasjonen Folkets Hus.

Til tross for manglende bevilling klarer Solvoll å holde kaféen i drift i årene frem til huset ble solgt til Trondheim Kommune i 1976.

Også i 1960 og 70- årene hadde kaféen sin misjon som Ranheims eneste sted hvor ungdommen kunne samles på kveldstid, og som sådan etterlot den et tomrom den dagen den stengte.

 

 

Kinoen

 

På samme tid som man planla bygging av spiseforretning og kafé, kom også spørsmålet om fast kinodrift i A-salen opp. Sporadiske filmforestillinger hadde forekommet også tidligere, men fast kinodrift ville bety et kjærkomment og fast tilskudd til leieinntektene. I 1949 sendte Saga Film AS søknad til Trondheim og Strinda Politikammer om tillatelse til fast kinodrift i Folkets Hus. Søknaden ble avslått med begrunnelse i at lokalene ikke tilfredsstilte kravene til slikt bruk. Styret gikk inn for å utbedre lokalene og søke godkjenning på nytt.

Arbeidet med å få lokalene godkjent for kinodrift fortsatte, men det var først i januar 1954 at alle formaliteter var i orden. A-salen ble godkjent for 312 sitteplasser. Kinobestyrer Ivar Jacobsen fra Charlottenlund hadde høsten 1953 søkt om leie av lokalene for kinodrift to kvelder pr. uke. Denne søknaden kunne nå innvilges, og offisiell åpning av kinoen ble fastsatt til 20.03.54.

På åpnigsforestillingen sviktet imidlertid publikum, og styret måtte motvillig ettergi kravet om husleie for denne kvelden. Det tok litt tid før Ranheims befolkning vente seg til å gå på kino, men etterhvert ble torsdager og søndager innarbeidet som kinodager. Det var som regel to forestillinger hver kveld; barneforestilling kl. 1800, og voksenforestilling kl. 2100.

De første årene ble kinoen kjørt med én maskin, som hadde spolekapasitet bare for en halv spillefilm. Dette medførte at det måtte være en pause for omspoling ved hver forestilling. Kinobestyreren søker derfor husstyret om garanti for et lån på kr. 5.000,- til innkjøp av en maskin nr. to. Garanti blir gitt, og den nye maskinen installeres i 1958. Deretter kunne en normal spillefilm kjøres uten avbrudd.

Allerede det første året kan det leses i styreprotokollene at man fikk klager fra det voksne publikum på at mindreårige ble sluppet inn på voksenforestillingene. Dette ble tatt opp med kinobestyreren, og han lovte å skjerpe kontrollen. Bl.a. skulle det være forskjellig farge på plakatene til de enkelte forestillingene : rød plakat for aldersgrense 7 år, grønn plakat for aldersgrense 12 år og gul plakat for voksenforestillinger.

Dette løste ikke problemene, og klagene fortsatte å komme opp gjennom årene. Kinodriften på Ranheim var nok ingen gullgruve, og man kan kanskje mistenke de som drev den for å forsøke å spe på inntekten ved å ikke være så nøye med alderskontrollen.

I likhet med kaféen var nemlig også kinoen tungdrevet økonomisk. Problemer med husleien, og store strøm- og vedlikeholdskostnader er gjengangere i møteprotokollene fra 1950 og 60-årene.

På midten av 60-tallet skyldte kinoen så mye husleie at man så seg nødt til å inndrive kravet gjennom rettslig inkasso. Samtidig med denne prosessen avgikk kinobestyreren ved døden, og man inngikk avtale med bestyreren av dødsboet om å overta kinomaskinene som full dekning av kravet. Verdien av maskinene ble satt til kr. 5.000,-.

Etter ca. to års opphold kom kinodriften i gang igjen i februar 1968. G. Husby Kinobyrå sto for driften, og klarte å holde det gående med brukbar økonomi til midten av 70-tallet.

 

Øvrige leietakere

 

Frisør Henry Glasø åpnet i desember 1954 frisørsalong i hjørnerommet som vender ut mot gårdsplassen. Dette rommet var opprinnelig kjøkken, og ble senere benyttet bl.a. til møterom for husstyret og Sanitetsforeningens barnekontroll, og gikk under navnet «Styrerommet». Glasø fikk leie dette rommet på betingelse av at han stilte det til disposisjon for møter og barnekontroll ved behov. Dette kravet ble frafalt etterhvert, og Glasø drev sin frisørsalong her i over 30 år. De siste årene, som pensjonist, med åpningstid bare en dag i uken.

 

Funksjonærforeningen Fiber’n ved Ranheim Papirfabrikk fikk i 1953 leie rommet under scenen mot å bekoste oppussing av rommet. Dette rommet hadde opprinnelig benevnelsen Sal C, men gikk i daglig tale under navnet «Fiber’n-rommet». Etter at Fiber’n avsluttet sitt leieforhold, sto rommet tomt i noen år inntil det ble utleid til Friidrettsavdelingen i Ranheim Idrettslag, som fortsatt er leietaker.

 

Loftsrommet over kjøkkenet, Sal F, hadde blitt utleid til tilfeldige møter, og var også i perioder benyttet som lagerrom for forskjellige foreningers effekter. Til tross for vanskelig tilgjengelighet og liten golvflate ble rommet også benyttet som bolig i perioder.

I mars 1952 blir rommet utleid til den østerrikske fotballtreneren Franz Gutkas med frue. Gutkas var engasjert av Ranheim Idrettslag som trener i et halvt år.

Fra mai 1955 blir rommet utleid til drosjeeier Torleif Tessem og frue. Tessem, som var liten av vekst, fikk bygd et platå, en slags innendørs veranda, foran rommets eneste vindu, slik at han kunne sitte der og nyte utsikten over fjorden. Han monterte et ringeapparat på veggen rett ned for dette vinduet, slik at drosjekundene kunne påkalle hans oppmerksomhet. Etter et par trykk på ringeapparatet kom Tessem i vinduet, og både kjørerute og pris ble gjerne avtalt der og da. Tessem bodde i loftsrommet til april 1959.

Rommet ble igjen stilt til disposisjon for foreninger til oppbevaring av arkiver og effekter, leien ble fastsatt til kr. 10,- pr.år.

Fra og med april 1968 blir rommet utleid på fast basis til Ranheim Musikkforening, som siden har benyttet loftet som arkiv- og møterom.

 

Sal D, som opprinnelig var ett rom bak tverrveggen i Sal B, var mye i bruk som møterom. Ved større arrangement som fester og basarer var det vanlig å ha luftgeværskyting i dette rommet. Huset hadde i gamle dager et godt utvalg i luftgevær, piler og blinker til utleie for slike anledninger.

På 1980-tallet ble rommet etterhvert delt i tre mindre rom : et vaktmesterkontor, et rom for oppbevaring av Pensjonistforeningens effekter og et rom for oppbevaring av stoler og bord.

 

I tillegg har flere av husets mange mindre rom og boder blitt utleid til diverse formål opp gjennom tidene. Rommet innenfor garderoben i kjelleren ( Tyskernes grisehus ) var i mange år utleid til Ranheim Arbeiderungdomslag, og er i dag oppbevaringsrom for Ranheim Mannskors effekter.

Ranheim Gammeldansforening har helt siden starten i 1959 vært fast leietaker til sine fester, og leier i tillegg et kjellerrom under kjøkkenet for oppbevaring av utstyr og varer.

 

Etter at kafédriften ble innstilt ble de ledige lokalene utleid til agenturfirmaet Prydz Interiør AS.

 

Foruten de faste leietakere viser protokollene at det har vært en allsidig bruk av huset også i årene etter krigen.

Det går på alt fra fester, møter, begravelser og brylluper til basarer, undervisning, vekkelsesmøter og kaninutstilling.

Av spesielle leieforhold og forespørsler kan følgende nevnes :

Før Ranheim Sanitetsforening tok i bruk kjellerlokalene i Ranheim Hus For Eldre, ble Folkets Hus benyttet til barnekontrollene.

I mars 1952 ble det etablert en felleskomité bestående av representanter fra 17 foreninger og organisasjoner på Ranheim. Komitéens mandat var å arrangere et festmøte i anledning pastor Eirik Guldvogs flytting fra Ranheim.

Det ble søkt om gratis leie av huset, og dette ble innvilget.

I 1955 kommer det forespørsel fra Strinda Folkeboksamling om rom til Folkebibliotek. P.g.a. plassmangel må søknaden avslås.

I februar 1958 er det Ranheim Skole som har plassmangel. De søker om å få bruke Fiber’n-rommet til undervisning på dagtid. Søknaden aksepteres både av Fiber’n og husstyret.

I 1961 kommer det forespørsel fra Norske Ungdomsherbeger om etablering av Ungdomsherberge i Folkets Hus i sommersesongen. Husstyret finner at lokalene ikke egner seg til formålet, og avslår søknaden.

 

Det var stor aktivitet på utleiesektoren, og dette kunne før til at husstyret fikk saker til behandling som ikke var så enkle å finne løsning på.

Bildene av Fagforeningens formenn opp gjennom årene hadde hengt på veggen i A-salen siden denne ble tatt i bruk. I 1957 får styret flere henvendelser fra «avdøde formenns pårørende» som mener det ikke passer seg å ha disse bildene på veggen i et rom som brukes til dansefester. Styret oversender denne saken til Fagforeningen for avgjørelse, og som vi vet ble bildene flyttet til B-salen etterhvert.

 

I 1962 får husstyret en henvendelse fra en deltaker på Gammeldansforeningens karneval. Han ber om erstatning for en dress som ble tilsølt av tyggegummi. Styret finner at de ikke kan ta ansvar for slike hendelser og følgelig ikke kan erstatte kravet på kr. 388,-.

 

Helt siden eierskiftet i 1916 har det vært vaktmesterhybel / -leilighet på Folkets Hus, og den ble utlyst blant medlemmene i Fagforeningen hver gang den ble ledig. Vaktmesterstillingen medførte mange plikter, ikke minst at man måtte være tilgjengelig nesten til alle døgnets tider. Billig husvære bidro imidlertid til at det aldri var vanskelig å besette stillingen. Det var som regel mange søkere hver gang stillingen var ledig, og de fleste vaktmestrene holdt ut med jobben i mange år.

 

 

 

1960 - 1976

 

Etter utbyggingen i 1949 skjedde det ikke større bygningsmessige arbeider før i 1963. Da var A-salen moden for en større restaurering. Taket var lekk, og ny stein ble lagt på. Innvendig skulle hele salen pusses opp. Galleriet ble revet og tak og vegger fikk ny kledning. Gulvet ble slipt og lakkert, og det ble installert ventilasjonsanlegg. Det meste av arbeidet ble utført av håndverkere blant Fagforeningens egne medlemmer. Strinda Kommune bidro med en bevilgning på kr. 25.000,- til oppussingen.

Til innvielsesfesten høsten 1963 ble derfor Strindas ordfører Johan Dahle invitert. Gjestelisten besto forøvrig av arkitekt Jens N. Aasen, formannen i Samvirkelaget, styret i Fagforeningen, håndverkerne som hadde deltatt i arbeidet og de som man regnet som tilhørende huset, d.v.s. vaktmester, restauratør, kinobestyrer og frisør. Alle med fruer.

Meny og program for festen er sirlig innført i møteprotokollen :

 

                               Hamburger med øl og kaffe

                               Nattkaffe med kaker

                               Svingom og film

 

Denne restaureringen i 1963 markerer på en måte slutten på den dugnadsånd som hadde preget driften og vedlikeholdet av Folkets Hus helt fra det ble bygget i 1898. Opp gjennom årene ser vi at Fagforeningens medlemmer stilte opp når det var nødvendig. Ved en av de sjeldne arbeidskonfliktene i papirindustrien i nyere tid, streiken sommeren 1955, går det frem at medlemmene benyttet ledig tid til å arbeide på Folkets Hus.

I løpet av 60-tallet ser vi at det blir mer og mer vanskelig å få medlemmene til å stille opp. Resultatet ble at man måtte betale håndverkere for den minste reparasjon, og at f.eks. malingsarbeid ble satt bort til lag og organisasjoner mot gratis leie av huset.

Dette, i tillegg til de før nevnte problemene med kino- og kafédrift, gjorde at økonomien ble stadig forverret.

Fagforeningen måtte ofte tre støttende til med rene pengebidrag for å holde driften av huset i gang.

I tillegg ble det etterhvert vanskelig å få valgt folk til huskomitéen, og mer og mer av administrasjonen av huset gikk over til fagforeningens styre.

Alt dette førte etterhvert til at mange mente at det ikke var fagforeningens oppgave å holde stedet Ranheim med forsamlingshus, kino og kafé. Dette var en kommunal oppgave, slik det var på andre steder.

Høsten 1971 ble det besluttet å tilby huset til Trondheim Kommune, men det skulle gå over 5 år før overdragelsen skjedde.

 

 

Kommunalt eie 1977 - 1996

 

Først i 1975 svarte Trondheim Kommune positivt på tilbudet om å kjøpe Folkets Hus. De tilbød å overta huset for gjelden som Folkets Hus hadde. Det ble forhandlet videre i 1975 og 1976. Overtakelsesdato ble satt til 01.01.1977, og den endelige salgssummen ble bestemt på følgende grunnlag :

 

                Rest lån i Strinda Sparebank pr. 01.01.77                     89.719,00

                Lånt av Ranheim Arbeidsmannsforening                     103.357,23

                Underskudd 1976                                                              15.365,52

                Flygel etter takst                                                                   4.500,00

                Kinomaskiner etter takst                                                     2.500,00

                SUM                                                                                     215.441,75

 

 

Huset hadde dermed fått sin tredje eier, Trondheim Kommune. En klar forutsetning fra fagforeningen ved overdragelsen var at Trondheim Kommune med dette forpliktet seg til å drive huset som Samfunnshus i framtiden.

 

 

 

1976 - 1996

 

En av intensjonene med at fagforeningen overdro huset til kommunen var at man mente at en del av husets funksjoner egentlig var en kommunal oppgave. Som nevnt ble imidlertid de forskjellige servicetilbudene raskt avviklet etter den kommunale overtakelsen. Man sto da igjen med et rent forsamlingshus, og huset ble etterhvert omdøpt til Ranheim Samfunnshus. Dette var det offisielle navnet, på folkemunne ble huset aldri hetende noe annet enn Folkets Hus.

I de 20 årene kommunen var eier av huset var leieinntektene basert på virksomheten til foreninger og organisasjoner på stedet. På grunn av rimelig leie ble det etter hvert også vanlig at foreninger fra andre steder la sine arrangementer til huset. Huset hadde derfor godt belegg på utleiesiden i denne perioden.

Kommunen sørget for det aller nødvendigste av vedlikehold i disse årene. Kjøkkenet ble fornyet både med inventar og utstyr, og det ble lagt nytt gulv i A-salen. Dessuten ble hele huset malt grått utvendig, istendenfor den okergule fargen som huset hadde hatt siden det første gang ble malt i 1920-årene.

 

Høsten 1995 begynte det å gå rykter om at huset var en for stor økonomisk belastning for kommunen, og at det derfor skulle selges.

Dette ble senere bekreftet gjennom kommunens behandling av budsjettet for 1996. Avdeling Kirke og Kultur ble pålagt å spare 450.000 kr. i forhold til 1995. Dette skulle gjøres ved å stenge Rosendal Teater og ved opphør av driften av Ranheim Samfunnshus. I 1995 ble det anslått at kostnadene ved å drive huset beløp seg til 520.000, mens det bare ble tatt inn bare 150.000 kr. i leieinntekter. Kommunen måtte derfor gi 370.000 i støtte til drift av huset. Det var denne summen man ville spare ved enten å stenge eller selge huset.

Den største utgiftsposten i regnskapet for Ranheim Samfunnshus var lønn til vaktmester. Vaktmesterstillingen var ambulerende, det vil si at vaktmesteren brukte en dag eller to på Ranheim hver uke, mens resten av arbeidstiden ble brukt på andre kommunale eiendommer. Til tross for dette ble hele vaktmesterlønnen inklusive sosiale kostnader belastet Ranheim Samfunnshus, Dette regnskapsprinsippet var derfor en av grunnene til at huset krevde såpass store beløp i driftsstøtte hvert år. Hyblene i etasjen over kaféen sto dessuten ubebodd i en årrekke, og dette bedret heller ikke husets økonomi.

 

Allerede på tidspunktet for budsjettlekkasjen ble det reagert kraftig mot forslaget i deler av Ranheimssamfunnet, Det var kanskje naturlig at det var Pensjonistforeningen som sto fremst i kampen som ble påbegynt for å få kommunen til å endre planene. Dette skyldes ikke bare at de har bedre tid enn folk flest. Pensjonistene var, og er fortsatt, den gruppen som mer enn noen andre har erfart betydningen som Folkets Hus har hatt for utviklingen av det sosiale og organisasjonsmessige miljøet som Ranheim er kjent for å ha.

I et stort oppslag i Adresseavisen den 31. oktober 1995 går Pensjonistforeningen ved formann Odd Paulsen og kasserer Jarle Torgersen hardt ut og beskylder det Høyre-dominerte bystyret i Trondheim for både ansvarsfraskrivelse og maktdemonstrasjon i sakens anledning. Ranheim har gjennom de siste hundre år vært sterkt preget av fagforenings- og arbeiderkultur, og det var derfor sterke symbolverdier det var snakk om i tillegg til selve samfunnshussaken.

Etter hvert ble også andre personer og organisasjoner mer og mer engasjert i saken. Gjennom avisinnlegg og på andre måter kom det tydelig fram at befolkningen og organisasjonene på Ranheim ikke ville godta at Folkets Hus skulle legges ned eller selges.

Etter initiativ fra Ranheim Arbeidersamfunn ble det den 6. november 1995 avholdt folkemøte om saken. I tillegg til lokalbefolkningen var representanter både fra den politiske og administrative ledelsen i Trondheim Kommune invitert. Interessen for saken var stor, og mer enn 150 personer hadde tatt plass i A-salen da Lars Brobakk åpnet møtet. I panelet satt kommunens representanter samt representanter fra Ranheim Arbeidersamfunn, Ranheim Arbeidsmannsforening og Pensjonistforeningen av RAF.

Tidligere fagforeningsformann Tormod Larsen gikk hardt ut mot kommunens representanter, og minnet om det ansvaret kommunen hadde påtatt seg ved overtakelsen i 1976. Flere talere fulgte opp på samme måte, og det ble etter hvert en opphetet stemning i salen, slik det bør være på et folkemøte. Det var ingen tvil om hva Ranheimsfolk mente om kommunens planer.

Kommunens representanter svarte for seg på velkjent byråkratisk og politisk vis. Det siste betyr i klartekst at man hadde full forståelse for de synspunkter og meninger som kom fram, men at man ikke kunne love at noe ble gjort.

Den dagen budsjettforslaget skulle opp i bystyret var pensjonistene igjen på banen, Akkompagnert av Ranheim Mannskor og Ranheim Musikkforening stilte de til demonstrasjon med plakater og fullt engasjement i Rådhuset.

Dette var kanskje det som skulle til for at bystyret ikke vedtok umiddelbart salg av huset, det ble nemlig vedtatt kommunal drift i ytterligere et halvt år, det vil si til 30.06.96. Dette betydde et kjærkomment pusterom for alle som var imot nedleggelse eller salg av huset.

 

 

 

 

Stiftelsen Folkets Hus Ranheim

 

I løpet av første halvår 1996 ble 6 av de faste leietakerne av huset enige om å opprette en stiftelse med formål å kjøpe huset av Trondheim Kommune.

De 6 organisasjonene som gikk inn i Stiftelsen Folkets Hus Ranheim var :

 

                Pensjonistforeningen av Ranheim Arbeidsmannsforening

                Ranheim Arbeidersamfunn

                Ranheim Arbeidsmannsforening

                Ranheim Gammeldansforening

                Ranheim Mannskor

                Ranheim Musikkforening

 

Hver av disse forpliktet seg til å skyte inn kr, 10.000,- i kapital. I tillegg ytet Peterson Ranheim AS et lån på kr. 60.000,-. Lånet er rente- og avdragsfritt så lenge Stiftelsen står som eier av Folkets Hus. Stiftelsens startkapital var dermed kr. 120.000,-. Forhandlingene med Trondheim Kommune førte til at Stiftelsen fikk kjøpe huset for kr. 50.000,- pluss omkostninger til tinglysing etc. Disse beløp seg til kr. 34.484,-, og samlet ble kjøpekostnadene kr. 84.484,-.

 

Den 01.07.96 var stiftelsen vel etablert og sto som eier av Folkets Hus Ranheim. Huset var igjen kommet på lokalsamfunnets hender.

 

Stiftelsen har nå vært huseier i vel to år, og alt tyder på at driften går rimelig bra både økonomisk og praktisk. Det er imidlertid verd å merke seg at dette har vært betinget av en viss frivillig innsats både fra organisasjonene som eier huset, samt noen enkeltpersoner.

Det er her naturlig å nevne tre personer som har utmerket seg med sin innsats for huset i denne tiden:

               Formann i Stiftelsens styre :             Jarle Torgersen

                Formann i Huskomitéen : Odd Paulsen

                Teknisk ansvarlig :                             Inge Eli                 

Uten den innsatsen som disse frivillig har ytet har det ikke vært mulig å drive huset på akseptabelt nivå, og med tilfredsstillende økonomi, i disse årene.

 

Tilsvarende innsats vil nok sikkert kreves av andre hvis Folkets Hus skal feire 200-årsjubileum i år 2098 !

 

                                                              

Ildsjelene bak driften av Folkets Hus i dag utfører sitt arbeid uten noen form for økonomisk godtgjørelse. Gjennom arbeidet med denne beretningen har jeg imidlertid kommet over stoff som viser at to av dem i yngre dager faktisk også har utført lønnet arbeid på Folkets Hus :

 

Formann i Husstyret, Odd Paulsen, forteller at han og en kamerat en gang rundt 1935 var engasjert som «Disc-Jockeys» ved en dansefest i det som den gang var storsalen. Jobben besto i å sitte på scenen og spille 78-plater for de dansende festdeltakerne. Platene ble avspilt på Ranheim Musikkforenings nyinnkjøpte elektriske grammofon, som ellers var i bruk i Ranheimsparken. De satt der hele kvelden og halve natten, og fikk som betaling noen smørbrød med egg og ansjos pluss en tipakning Golden West sigaretter hver.

 

Ved gjennomgang av en eske med regnskapsbilag fra 1930-årene kom jeg over en kvittering fra en fest som ble avholdt nyttårsaften 1939. Her fremgår det bl.a. at dagens styreformann i Stiftelsen, Jarle Torgersen, sammen med to andre sto vakt i garderoben på denne festen. Med en sirlig underskrift bekrefter Jarle at han har mottatt kr. 3,- for denne jobben

 

Det er skikkelige veteraner som står i spissen for Folkets Hus Ranheim i dag !